Politisk polarisering, vald og vaklande demokrati

Politisk vald i Leon

Bilete til høgre viser FSLN sin borgermeisterkandidat i Leon Manuel Calderon i kamp mot opposisjonen 20 sept. 2008

Nicaragua opplever i desse dagar auka politisk polarisering og som ein konsekvens av det, auka vald. Dette merka vi mellom anna i Leon 20.september då ein opposisjonsmarsj vart kansellert etter angrep frå sandinistane. Personar frå MRS, ALN og andre i opposisjon til den sittande sandinistregjeringa, vart forhindra i å gjennomføre ein fredeleg marsj. Sandinistaktivistar blokkerte hovudvegane inn til Leon slik at bussar med demonstrantar vart hindra i komme fram til sentrum. Sandinistar gjekk i tillegg til angrep på demonstrantane. I konfrontasjonen vart fire personar hardt såra, og mange fleire mindre skada.

Representant i nasjonalforsamlinga Luis Callejas (for partiet ALN) fortalte til avisa La Prensa at medlemmar av sandinistgruppa øydela vindskjermane på bilen hans, stoppa bussar med barrikadar av brennande bildekk, og trua folk med macheter. På universitetsområdet til det katolske og autonome universitetet i Leon sette sandinistar fyr på bilen til leiaren for MRS, Enrique Saenz og kasta olje på ALN og MRS politikarar. Saenz skulda FSLN sin borgarmeisterkandidat i Leon, Manuel Calderon for å ha sett fyr på bilen akkompagnert av eit nettverk av steinkastande mobb.

Tidlegare FSLN-soldat Benito Quiroz, som kjempa for sandinistane i kampen mot Somoza-diktaturet, uttalte til La Primerisima Radio at Sandinistane ikkje kan tillate grupper som vil «selge landet» å demonstrere i Leon sine gater. Quiroz sa vidare at «vi angriper med rett; det er vår plikt, dei kan ikkje ta i få oss revolusjonen så lett. Leon er FSLN-terrirotium og det må vi forsvare»

Politifolk beskytta dei politiske leiarane fram til dei forlot Leon nokre timar etter den planlagte marsjen. Horacio Roca, underdirektør i politiet sa at dei skulle evaluere situasjonen i Leon. Edmundo Jarquin, tidlegare MRS presidentkanditat uttalte i avisa El nuevo diario at politistyrkane i Nicaragua har eit stort dilemma; dei prøver å beskytte rettane til politiske opposisjonsgrupper, men var samstundes motvillige til å hindre dei aggresive sandinistaktivistane på grunn av det tette samarbeidet mellom sandinistregjeringa og politiet.

Opposisjonsmarsjen var organisert av Den demokratiske koalisjon som inkluderer Movement for Nicaragua (grunnlagt av US International Republican Institute of the National Endowment for Democracy), United Citizenry for Democracy, the Civil Coordinator, the United Movement for Leon, the Pro- Vote Movement, og andre opposisjonsgrupper med ukjent opphav.

Nicaraguas senter for menneskerettar(CENIDH), fordømte dei valdelege handlingane i ei offentleg uttale: "It was publically demonstrated by their own declarations that the aggressors in the
occurrences in Leon were sympathizers of the FSLN and members of the Councils of Citizen Power (CPC), groups created by President Ortega and First Lady Rosario Murillo." CENIDH ba også om at president Ortega stiller krav om at hans tilhengarar garanterer for fri tilgang til politiske rettar for sine politiske motstandarar, og at presidenten må sende ut tydelege signal til nasjonalt politi om å forhindre vald i samband med politiske demonstrasjonar.

Vidare sender CENIDH og Nicaragua Network no meldingar til USA om å stoppe finansiering av opposisjonsparti i Nicaragua, noko som berre stimulerer vidare politisk polarisering og korrupsjon i det politiske landsskapet i Nicaragua.

Angrepa på demonstrantane i Leon viser at makta til det sivile samfunnet enno er skjør og at retten til å uttale sine politiske meiningar er trua i Nicaragua.

Abort og kvinnerettar. Like forstyrrande for demokratibygging i Nicaragua er Ortega-regjeringa sine forsøk på å stoppe kampanjar for å gjere om lova som forhindrer muligheten til såkalla terapautisk abort (rett til abort dersom mors liv står i fare, eller ved andre spesielt delikate graviditetar).

Foreninga for seksuelt misbrukte ba for litt sidan regjeringa om å stoppe sine stadige angrep mot NGO'ar i Nicaragua som jobber for å forsvare kvinners rettar. Uttalelsen understreka at regjeringa har gått offentleg ut og gjort NGO'ar til kriminelle, siste ved at regjeringsminister Ana Isabel Morales gjekk ut direkte på nasjonalt TV (kanal 4) og anklaga MAM ( Autonomous Women's Movemen ) for å ha fornærma nasjonal lov fordi dei har dreve med proabort kampanjar, og for å ha motteke pengar frå ukjente kjelder. Morales sa mellom anna "These campaigns try to decriminalize abortion. It's big business. This is an illegal campaign because it is promoting something that the Penal Code says is a crime and they are engaging in conspiracy to commit a crime; these are crimes against life, against the children who would be born." (BBC world)

På kanal 4 figurerte også presten Bismark Carballo som saman med Morales fordømte alle NGO'ar i Nicaragua som gjennom utanlandsk pengestøtte kjempa for terapautisk abort. Carballo uttalte mellom anna dette: "The church has analyzed these NGOs and we have rejected them and thus have been the target of their campaign. Evidently this thing moves gradually; they hide behind therapeutic abortion but they have other objectives. It's not rare that later they promote homosexual unions." (BBC World)

Slike utspel frå dei to største maktinstitusjonane i Nicaragua; regjeringa og kyrkja, sender ut signal om at aktivitetar i det sivile samfunnet ikkje står fritt, og at aktørar i ulike NGO'ar og organisasjonar i stor grad er knebla så lenge dei ikkje føyer seg etter offentleg politisk og religiøs diskurs.

Dette viser også Ortega-regjeringa sin allianse med den konservative fløyen i den katolske kyrkja. Eit tohoda monster som saman ser ut til å true rettane til kvinner, homofile, etniske minoritetar og andre marginaliserte grupper i samfunnet.

Carola syng i støtte til kvinners rettar og kvinners helse under ein demonstrasjon i Managua mai 2007

Puerto Cabezas (Bilwi)

Til trass for at hovudstanden i den enorme RAAN (North Atlantic Autonomous Region)-regionen på eit tidspunkt vart gjendøypt Bilwi, refererer dei fleste lokale til byen som Puerto Cabezas eller Puerto. Eller berre Port.

Denne isolerte, tropiske høgborga i Nicaragua sin nordaustlege ekstrem, vart opphavleg etablert av ein gjeng britiske piratar som la grunnlaget for sterk engelsk påverknad på språk og kultur i denne regionen. Sjølv etter at britane takka for seg i 1823 holdt engelskspråklege bedrifter som United Fruit Company eit jerngrep om RAAN og gjorde federal innflytelse minimal. Framleis held folk her på det engelske språket i tillegg til minoritetsspråk som miskito, mayagna, kreol, miskito og spansk og gjer meir business med USA gjennom eksport av reker, hummar og furutømmer enn med andre regionar i Nicaragua. Til trass for at området sidan 1980-talet har fått meir merksemd frå sentrale myndigheiter i Managua, kjenner mange lite identitetsfellesskap med sine landsmenn i vest.

Framleis er her rikeleg med «piratar» som skaffar til livet brød gjennom narkotikatrafikk. Puerto er eit blitt eit viktig knutepunkt for kokainsmugling mellom Columbia og USA. Små pakkar med "white ladies" flyt opp på strendene, kasta over bord av ein nervøs kaptein. Slik er narkotikaindustrien her ikkje berre organisert, men også tilgjengeleg for den vanlege mann og kvinne som vandrer langs strendene og slumper til å finne det kvite gullet. Denne aktivitet gjer til at kriminalitet stadig vekk aukar og at ein blir fortalt at ein ikkje kan stole på nokon. Eg vart oppfordra til å holde nasa rein for kvitt støv, låse meg inn før kl 19, og ikkje opphalde meg på stranda aleine. Ein noko avgrensa rørslefridom med andre ord.

Men eg hadde det fint i Port, og ein av dei morosame tinga å gjere er å vandre langs den endelaust lange kaia (1 km). Denne vart bygd av engelskmenn tidleg på 1800-talet for å ta unna for eksport av kaffi og bananer. Den same kaia vart brukt i 1961 for å lette den mislukka US-leia invasjonen i Grisebukta på Cuba. Hit vart også utanlandske våpen levert, paradoksalt nok både til Sandino og Somoza.


I dag er det fiskarar som styrer showet her, og det er eit interessant skue når fiskarane legg til kai med dagen fangst. Fangsten inkluderer diverre alt for ofte utryddingstruga havskilpaddar som blir liggande forsvarlause på brygga, på ryggen, til nokon snittar dei opp, henter ut egga og tek biffen til middag. Fortvilte naturvernorganisasjonar og nokre einsame sjeler i statsadministrasjonen gjer tapre forsøk på å stogge fangsten. Det er likevel ikkje lett i eit miljø der fokuset gjennom generasjonar har vore å livnære seg på det naturen gir, og der fattigdom ikkje etterlet tid til å reflektere omkring moralske dilemma med denne fangsten.

Puerto Cabezas har ikkje berre Nicaraguas lengste kai. Dei har også lande si lengste flystripe (etter Managua). Grunnen til dette var at Somoza støtta USA/CIA/eksilcubanarar sin invasjon på Cuba, og Nicaragua bygde difor opp denne lange stripa slik at amerikanske militærfly ikkje skulla ha problem med å lande og lette.

Det er fint å vandre omkring i Port på dagtid. Eg liker å sjå på dei fargerike husa (dei fleste bygd på stolpar), og høyre på at folk snakkar eit språk eg ikkje forstår. Å komme over på denne sida av Nicaragua er neste som å vere i eit anna land.

Samtidig er det litt trist å vandre rundt å sjå på alle dei skadane orkanar etterlet seg. No ber byen og landskapet omkring preg av at det berre er eit år sidan Felix jamna enkelte landsbyar med jorda, tok hustaka frå dei fleste og livet av over hundre menneske. Blikktak ligg framleis strødd på opne jorder, palmetrea manglar krone og svære tre er rotvelta. Det er noko vulgært over hovudlause organismar anten det er menneske eller planter. Dei kronelause palmane tek noko av vitaliteten i frå dette karibiske landskapet, og etterlett seg eit tomrom som dagleg minner folk på kva naturen kan gjere med livet her.

"Det er lettare å snakke med gud enn med regionale autoritetar"

Dette uttalte Kel Coleman til avisa El nuevo Diario i dag. Han representerer Mayagna-folket og ynskjer snakke med president Daniel Ortega direkte. Han er oppgitt over regionale myndigheter som ikkje tek grep for å gje dei landrettane dei har krav på i regnskogen i Bosawas. Mangelen på tydelege oppmerka område for eigedom fører til blodige konfrontasjonar, nokre med fatale utfall, mellom nybyggarar og urbefolkning som hevder rett på landet. Myndighetene i området har erklært seg inkompetente til å løyse konflikten. Lenge før lova om autonomi for regionen har jorda tilhørt mayagna-folket gjennom generasjonar. No ser det ut som dei tusener av nybyggarar som har slått seg ned i Bosawas er eigarane av jorda, medan Mayagna-gjengen er nybyggjarar.

Det er no ni comunidades indigenas som krev merking av land i Bosawas og generelt i RAAN (Region Autonoma del Atlantico Norte). Til trass for at det har vore myndigheter i området for å starte merkinga fleire gonger dei siste åra har ikkje noko skjedd enno.

Representantar for Mayagnafolket seier til avisa El nuevo Diario at dei har brukt alle moglege kanalar for å nå fram med sine krav, og for å vekke til handling. Men til og med Gud verkar meir tilgjengeleg enn regionale myndigheter her, som blir slukt av eit komplisert og tregt byråkrati som berre ber deg om å komme attende neste dag.

I morgon reiser eg til RAAN, nærmare bestemt til Bilwi (Puerto Cabezas) i Nicaraguas eksteme, tropiske, nordaustleg utpost.

Mayagnalandsby i Bosawas

Ernesto Cardenal til Oslo

Ernesto Cardenal (f. 1925) er ein av Latin-Amerika sine store frigjeringsdiktarar. Som ung mann i Nicaragua kjempa han mot det strenge Somoza-diktaturet og kom i fengsel for dette. Etter ein periode i eksil i USA, kom Cardenal tilbake til heimlandet og sat som kulturminister i Sandinistregjeringa fram til 1987. På midten av 90-talet braut han med Sandinistane i protest mot det han meinte var i ferd med å bli eit autoritært regime.

Nyleg var Ernesto Cardenal på besøk i Paraguay i samband med innsettinga av den nye presidenten Fernando Lugo, tidlegare biskop i den katolske kyrkja. Under besøket i Paraguay uttalte Cardenal seg krast mot Daniel Ortega sitt korrupte og familiebaserte regime. Dette medførte at Daniel-lojalistane i Nicaragua sette i gang ei kampanje for å kneble Cardenal; ei av dei viktigaste opposisjonsrøystene i landet, mellom anna vart han trua med fengsling for landsforederi.

Daniel Ortega skulle med rett også vere til stades under presidentinnsetjinga, men avlyste besøket etter at ein sentral minister i Paraguay uttalte at ein ikkje burde invitere violadores – overgriparar.

Cardenal blanda tidleg sitt politiske engasjementet med jobben som prest, og vart sett på som ein revolusjonær innanfor kyrkja pga sine frigjeringsteologiske metodar. I nokre av dikta sine kritiserte han den imperialistiske påverknaden USA har hatt og framleis har i Mellom-Amerika, og han har tala høgt om naud og håp for dei undertrykte i Latin-Amerika. Korleis ser han på kontinentet i dag?

Dette og andre spørsmål vil komme opp når Cardenal 24.september møter Kjartan Fløgstad og journalist Sigrun Slapgard til samtaler på Litteraturhuset i Oslo.

Kvinnelege guerillera og oppofrande mor

Ei ung mor og guerillera med rifla over skuldra ammar sitt barn ein gong på slutten av 1970-talet

I 1961 danna ein gjeng radikale universitetsstudentar FSLN (Frente Sandinisra de Liberacion Naciolnal), ei folkeleg motstandsrørsle som hadde eit felles mål om å styrte diktatoren Anastacio Somoza som hadde heldt jarngrep om Nicaragua i omkring tredve år. Dette var ein motstand som gjekk på tvers av sosial, etniske og økonomiske forskjellar i samfunnet. Bønder, arbeidarar, middelklassen, universitetsstudentar og born frå tradisjonelle elitefamiliar stod saman under felles fane.

I tillegg utvikla FSLN tidleg ein feministisk profil og oppfordra kvinner til å tre ut av etablerte roller knytta til heim og born, og inn i militære posisjonar. Fleire kvinner leia studentopprør og var også leiarar for eigne divisjonar innan sandinistrørsla. Blant dei mest kjende er Dora Maria Tallez, ein ung legestudent som i 1978 mellom anna var nestkommanderande under storminga av nasjonalpalasset i Managua; noko som førte til at fleire politiske fangar, blant dei Daniel Ortega, vart lauslatne. I dag er Dora Maria Tallez ein profilert politikar i Nicaragua men som ikkje lenger spelar på dei gamle sandinistane sitt lag. I juni 2008 gjennomførte ho ein sveltestreik i protest mot det ho meiner er eit diktatur leia av Daniel Ortega, henna tidlegare brother in arms.

Men bak ideen om kvinnefrigjering og likestilling låg framleis førestillinga om kvinna som mor, og henna rolle som rein og uskuldig. Det å bruke ei ung mor som propagandasymbol for revolusjonen var også eit strategisk verktøy for sandinistane på 70-talet. FSLN såg at mødrene spela ei viktig rolle i opprettinga av eitt nytt og meir rettferdig nicaraguansk samfunn. I tillegg til å vere guerilleras, vart dei også framstilt som oppofrande mødrer til krigens martyrar, og ikkje minst som framtidige mødrer til borgarane av det nye samfunnet. Nokre FSLN-medlemmer uttalte også at det var kvinna si plikt å produsere for den sandinistiske revolusjonen og lage barn som kunne byggje opp eit nytt og diktaturfritt samfunn.

Det er ikkje tilfeldig at det er ”mødrer” og ikkje” kvinner” som er spesielle i denne samanheng. Kvinner som ikkje er mødrer er farlege individ som menn ikkje veit heilt korleis dei skal handtere. Ei kvinne som er mor er derimot kategorisert som heilag, rein og audmjuk. Til og med soldatar ville kvie seg for å skade mødrer som demonstrere mot eit maktapparat og sørgjer over sine avdøde eller forsvunne søner. På eit tidspunkt oppretta sandinistane noko dei kalla for ”Komiteen av helte-og martyrmødre” – Den største kvinneorganisasjonen i Nicaragua. Denne ligg under FSLN sin masseorganisasjon for kvinner; AMNLAE (Asociación de Mujeres Nicaragüenes Luisa Amanda Espinoza), og er difor kanskje ikkje eit direkte initiativ i frå kvinner sjølv, men ein politisk reiskap for FSLN blant anna som ein stad der sorg over tapte liv blir kanalisert. Slik var den sandinistiske kvinnekampen mangedelt; for fleire var den ein direkte kamp mot diktatur, for nokre var det ei flukt frå tradisjonelle kvinneroller og marginalisering, og for andre igjen ein påtvungen kamp for å fremme politiske krav. Kvinnene samla seg under ei kjennsle av felles liding under diktatoren Somoza, men også i eit protest mot sine hushald prega av machismo. Sjølv om revolusjonen ikkje lyfta kvinner ut av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som Nicaragua enno erfarer, førte det utan tvil til at førestilling om kjønn vart sett under debatt og inn i eit nytt lys. I dag eksisterer revolusjonsrusen berre som statiske representasjonar på nedslitne murar og husveggar. Den gamle revolusjonshelten Daniel Ortega som ein gong sette kvinnerettar så høgt, er på ny president i landet men ser ut til å ha gløymt sin iver, og mange kvinner kjenner seg svikne. Dei ser ikkje lenger sporet av den sjølverklærte feministen Ortega, ein mann som i dag foretrekker å leiker med kyrkja sine vise menn framfor rebellar og oposisjonelle.