torsdag 4. desember 2008

Livet i bakgården - to år etter DR-CAFTA


Masseprotest mot innføring av CAFTA-avtala. Bilete er henta frå http://www.justassociates.org/images/cafta.png
I 2006 underteikna Nicaragua ein regional frihandelsavtale, CAFTA (The Central American Free Trade Agreement), mellom USA og fem land i Mellom-Amerika. Eit år seinare kom Den Dominikanske republikk med i avtala som frå då av vart heitande DR-CAFTA. Det vart sagt at dette skulle vere fordelaktig for alle dei involverte landa, og at det gradvis ville føre til auka levestandard for alle, også dei aller fattigaste.

Kritikarar hevdar derimot at dette berre er ei vidareføringa av USA si nådelaus verksemd for å skape gunstige bilaterale handelsavtalar med landa i Mellom-Amerika, avtalar som berre tener USA sine økonomiske interesser. DR-CAFTA opnar for å fjerne alle handelsbarrierar på importerte jordbruksprodukt i dei fem sentralamerikanske landa, og medfører flyt av billege, importerte varer frå nord på den lokale marknaden. Dette hindrar lokale bønder i å drive konkurransedyktig handel, og levevilkåra deira har blitt ytterlegare forverra. I Nicaragua er bøndene no i ferd med å merke konsekvensane av dette skeive samarbeidet. Bønder i Matagalpa-regionen kan produsere 50kg ris for om lag $8,50, medan bønder i USA produsere same mengde for ca $9,50. Dette ser i utgangspunktet lovande ut for Nicaragua, men saka er at bøndene i nord tek i mot så mykje subsidiar at den reelle produksjonskostnaden vert ca $7,50. Det seier seg sjølv at den nicaraguanske heimemarknaden ikkje kan konkurrere mot slike prisar, og lokale bønder sit igjen utan høve til å påverke.

Entusiastiske DR-CAFTA-supporterar argumenterer tilbake med at dei i Mellom-Amerika kan svare på konkurransen gjennom å drive såkalla ikkje-tradisjonell jordbrukseksport. Eksempel på dette er tropiske blomar og frukt, nøtter, krydde og vintergrønsaker samt frossen og hermetisert frukt. Dette vil vere ein ny måte å intigrerer jordbrukssektoren i den globale økonomien, og kan ha positive konsekvensar for klassestruktur, kjønnsrelasjonar og miljøspørsmål, meinar fleire. Det entusiastane tydlegvis ikkje tenker på i denne samanheng er ein slik type produksjon krev systematisk og høgare nivå av finansiering, bøndene blir avhengige av andre industriprodukt: frø, kjemisk gjødsel, jordbruksreiskaper/maskiner, samt meir sofistikerte teknikkar og know-how i jordbruket som fører til at ein kan bli avhengig av markedsbasert assistanse. Bøndene blir ufrivillig dratt inn i eit nett av markedsrelasjonar og proletariseringsprosessar som blir vanskelegare og meir uoversiktlege enn tidlegare. Småbønder har ikkje råd til å eksportere eigne produkt, og blir difor tvungne til å selge sine produkt til mellommenn som bokstavleg talt skummer fløya av det sårbare jordbruksmarkede.
I følge http://www.coha.org/category/nicaragua/ begrenser dette gevinsten av jordbrukseksport til ei handfull heldige sjeler, som ikkje let det økonomiske uttbyttet komme alle medvirkande i hende.

DR-CAFTA har blitt kraftig kritisert over heile verda, både av det sivile samfunn i Mellom-Amerika og av støtte internasjonale solidaritetsorganisasjonar. Ein interessant merknad er at Barack Obama i si tid som senator røysta imot avtala. La oss håpe at han held sine lovnader frå valkampen om å revurdere dei kontroversielle handelsavtalane mellom Nord-og Sør-Amerika, og at ein i framtida kan inngå samarbeid som verkeleg fører til økonomisk og sosial progresjon for Nicaragua og nabolanda.

onsdag 12. november 2008

Lokale val i Nicaragua


Sandinist-sympatisørar feirar den omstridde valtriumfen i Nicaragua

Mange uttrykkjer no uro for utfallet av årets lokalval i Nicaragua. Regjeringspartiet FSLN, Frente Sandinista de Liberacion Nacional, vann ein soleklar siger med overtal av stemmene i 105 av 146 kommunar. Opposisjonen med partiet PLC i spissen ville ikkje godta resultata, og stilte mellom anna krav om at stemmene vart talde på ny. Dette kravet kom mellom anna etter at ein fann fleire hundre stemmesedlar på søppeldynga utanfor Leon. FSLN nekta å gjere ei omtelling og i går vart valresultata offentleggjorde som endelege. Entusiastiske folkemengder feira i revolusjonsliknande tilstandar i Managua, Leon og andre sentral Sandinist-sentrum.

FN, fleire internasjonale organisasjonar og det sivile samfunn ber no Nicaragua om å anstrenge seg for utvise openhet om valresulta for å forhindre at kritikken mot landet sine politiske institusjonar breier om seg. Landet vart tidlegare i haust kraftig kritisert for å nekte både lokale og internasjonale valobservatørar å delta i førebuinga og gjennomføringa av valet.

Den siste vekene har det vore fleire opptøyer i Managua og Leon. Dette er primært samanstøytar mellom opposisjonen og sandinistane. Landet ser ut til å vere delt i to fløyar der berre dei som dekkjer seg med raude og svarte fargar har sivile rettar. Opposisjonen sine protestar blir møtt med steinkast og politiskjold, og politisk fridom er avgrensa til dei som synleg støttar regjeringspartiet.

Vener i Nicaragua sender meg stadig linkar til nettsider, filmklipp og anna som illustrerer eit Nicaragua som berre minner meg om ei fjern fortid eg veit eksisterte ein gong på 70 og 80-talet. Barrikadar av brennande bildekk er sett opp som stengler ved alle innfartsårer til Leon. Store politistyrkar med våpen og skjold voktar byane, og unge mobbar herjar gatene på jakt etter bråk. Dei raudsvarte tørrkleda veier ikkje primært triumferande i tropevinden, men er snarare knytta i bandittstil om munnen til folk for å forhindre at ein pustar inn for mykje av den giftige røyken. Folk er aggressive, hyttar med armane mot kamera og viser fing til verda.

Eg er ikkje i Nicaragua no, og kjenner slik ikkje denne stemninga på kroppen. Men då eg las denne artikkelen av Gioconda Belli kunne eg nesten førestille meg situasjonen: http://www.elnuevodiario.com.ni/blog/articulo/345


El pueblo unido jamas sera vencido?

søndag 9. november 2008

Ni traidor, ni vende patria, soy nicaragüense.

Por Rigoberto Sampson

Hace 41 años Martin Luther King Jr dijo: ‘Llega el momento en que guardar silencio es traicionar’.

Quizás de esa clase de traición yo he sido cómplice, pero ya no más. Soy nicaragüense y miembro del Frente Sandinista de Liberación Nacional y he apoyado en cada campaña electoral y todavía apoyo, con mi trabajo y con mi crítica constructiva al compañero presidente Daniel Ortega Saavedra y a su gobierno.

Sin embargo, el día lunes 19 de Agosto, fui testigo de actos que perjudican al F.S.L.N a las puertas de las elecciones municipales, al gobierno y al pueblo de Nicaragua en general. Ya desde el Domingo, 18 de Agosto habían mantas en las principales calles y avenidas de León llamando a la población a concentrarse en la plaza para repudiar a los traidores y vende patria.

No es propio de un gobierno de Unidad y Reconciliación Nacional utilizar esa clase de epítetos contra los que una vez fueron compañeros de lucha en contra de la dictadura Somocista y que siguieron apoyando a la Revolución Sandinista en los momentos más difíciles de la guerra de agresión que duró toda la década de los años 80.

Es aún peor poner una manta en plena Plaza Juan José Quezada (Parque Central) que decía ‘Muerte a los Traidores y Vende Patrias, viva Daniel’ y firmado con las siglas del F.S.L.N. No debemos utilizar esas expresiones en contra nadie, aunque se tratase del máximo enemigo de la democracia de este país, el ex presidente y reo de lujo Arnoldo Alemán.

Hace un par de meses con Francisco Amaya, médico nicaragüense fui co-autor de un artículo de opinión que se publicó en el Nuevo Diario y Barricada.com.ni en el que criticamos a la clase política nicaragüense y entre otras cosas al gasto que representan los rótulos con la foto del compañero presidente que hay por todo el país y los de Alexis Argüello.

A Francisco Amaya y a mi, nos dieron la militancia de la Juventud Sandinista cuando ambos teníamos 14 años. Fuimos a los cortes de algodón, alfabetización, construcción de escuelas, Francisco y sus hermanos Miguel y Gerardo Amaya fueron movilizados en Batallones de Reserva, yo fui al Servicio Militar por dos años.

Hay quienes dicen que soy traidor y miembro del MRS, pero ni una cosa ni la otra es verdad. Lo que si es verdad sobre mi persona es que pienso que nadie debe ser tildado como un traidor y vende patria por criticar lo que considera incorrecto y esta vez quiero hacer un listado, de lo que yo pienso molesta a muchos nicaragüenses, incluyendo a miembros y simpatizantes del Frente Sandinista.

Para comenzar, quiero mencionar la ley aberrante que niega el derecho a las mujeres a tener un aborto terapéutico, aún a sabiendas de que pueden perder la vida, estudios especializados demuestran que ya han ocurrido varias muertes maternas a consecuencia de posiciones retrógradas que tomaron y ratificaron los diputados de la derecha con la ayuda de diputados del Frente Sandinista (aunque no todos) para complacer a los sectores más oscuros de la Iglesia Católica. El Frente Sandinista no debería se cómplice de leyes que violan los derechos de las mujeres, ni de nadie.

Segundo, esta bien tener amistad con Hugo Chávez, no podemos negar de que gracias a nuestra relación con el presidente venezolano hemos dejado de padecer los incesantes cortes de energía y es verdad que programas sociales se realizan con el apoyo de Venezuela. Lo que está mal es decir ‘Si señor’ y aplaudir a todo lo que él siempre cambiante, buscador de aplausos, temperamental, hombre de muchas caras, Hugo Chávez se le ocurra. Y encima de eso darle como obsequio manuscritos originales de Rubén Darío, ojala algún día tenga la cordura de devolverlos.

Tercero, la cancelación de la consulta popular para elección de candidatos en el Frente Sandinista. Siempre dije con orgullo que nuestro partido celebraba elecciones primarias y participe en ellas en el año 2004. Competimos 44 compañeros y compañeras para ser candidatos a concejales de la ciudad de León y logré ocupar el sexto lugar.

León históricamente gana 5 asientos en el consejo de la ciudad, más el Alcalde y el Vice-alcalde, eso nos da mayoría. Pensé que en 4 años, es decir en el 2008 podría participar nuevamente y me equivoqué. La cancelación de la consulta popular me afecta en lo personal, ya que por hoy y no sé hasta cuando, mi partido ha terminado con mis aspiraciones políticas. Más importante es que afecta al partido y al país en general por que se pierde el ejercicio democrático, se fomenta el verticalismo y se descartan a personas con capacidad y voluntad de servicio.

Continuando; enviar un avión de la fuerza aérea de Nicaragua para transportar a guerrilleras colombianas y mexicanas. No digo que se les niegue el asilo por razones humanitarias, pero por qué no enviar un avión privado o pedir al gobierno de Ecuador que enviara a las guerrilleras. El Ejército es Nacional, no partidario, debe obedecer a la constitución y no a ideologías.

Quinto, el gasto de energía y recursos en pleitos con Colombia. Mientras Hugo Chávez abraza, sonríe, aparece en primera plana de periódicos y regala el retrato de Simón Bolívar al Presidente Uribe, el Presidente Ortega no descansa en atacarlo.

Sexto, el error y la forma de cancelar la personería al MRS y al Partido Conservador. Es verdad que no cumplieron con los requisitos electorales, pero recordando las palabras del legendario comandante Tomás Borge, ‘implacables en el combate y generosos en la victoria’, que hubiera costado sacar en una página completa de los periódicos un anuncio llamando al MRS y al PC a completar los requisitos? incluso darles un par de semanas para completarlos.

Siempre en este mismo punto, un país necesita de la participación de diferentes actores políticos, juntar ideas, unir esfuerzos y si no están de acuerdo con eso, al menos por imagen, el acto caballeroso del más fuerte con el más débil es siempre de aplaudir. El actuar de forma grosera perjudica al Frente Sandinista.

Séptimo, el lenguaje presidencial deja mucho que desear y crea temor y ansiedad. Aunque me enorgullece que Daniel cite a Rubén Darío, pero leer, declamar, parafrasear el verso ‘El acero de la guerra o el olivo de la paz’, ofreciendo el acero de la guerra a los adversarios políticos está fuera de lugar.

Cuantas horas he pasado en Troilo, Abangasca, Nueva Guinea, Musawás y otros lugares diciendo que con el Frente Sandinista y Daniel Ortega la guerra nunca volverá? No lo sé, perdí la cuenta, pero en la campaña pasada (campaña del 2006) conversaba con una señora, de 70 años, que me decía que ella no quería que sus nietos fueran al Servicio Militar, que con el Frente volvería la guerra, por más de una hora hablamos y al final me dijo, doctor, voy a creer en usted y en Daniel, cuente con mi voto.

Es verdad, que la compañera Dora María Téllez, hizo mal en decir que el uso de las armas son válidas, sobre todo después del acto heroico de protestar pacíficamente poniendo en riesgo su salud, pero ella no es la presidente y pienso que ha recapacitado de tal expresión. Desgraciadamente al irse cerrando las válvulas de la democracia nos acercamos más a posiciones extremas y existen personas tanto en la izquierda como en la derecha que todavía creen en la lucha armada.

Distanciémonos de los hablan de empuñar las armas y aplaudamos cualquier demostración pacífica. Aunque yo no sea del MRS admiro la valentía de pasar casi dos semanas en huelga de hambre, como lo hizo la compañera Téllez.

En el octavo lugar quiero referirme al inicio de este escrito, a la fecha, 26 de agosto continúan utilizando la frase ‘Traidores y Vende patrias’ y un secretario político de León habla de prohibir o impedir la llegada de Dora María a León.

Acaso no hemos premiado a Edén Pastora con un puesto en Río San Juan, estará bien perdonarlo, pero me pregunto ¿Cuántos jóvenes del Servicio Militar cayeron en combate a consecuencia de que nuestro querido comandante ‘Cero’ se haya cruzado al otro lado y formado y entrenado su propio grupo armado contrarrevolucionario? ¿Por qué él si puede ir a cualquier lado y otros no?

El día 14 de Agosto mi calle se llenó de Toyotas Land Cruisers 2008, medio millón de dólares sobre ruedas, sin calcular el costo en escoltas, conductores, secretarios. Adivinen quiénes eran, ni más ni menos la mera mafia de delincuentes, asociados y protectores de Arnoldo Alemán y vergüenza del PLC, entre otros Martín Aguado y Luis Benavides. ¿Por qué el secretario político del FSLN no dice nada? Entran y salen de León como les da la gana, cuando deberían estar en la cárcel.

El día 20 de Septiembre, grupos organizados por sectores extremistas del FSLN repudiaron violentamente e impidieron la realización de una demostración pacífica, con nuestro candidato para al Alcalde de León, Comandante Manuel Calderón entre sus dirigentes con un garrote en la mano, repitiendo la historia que da inicio a este artículo en escasos 31 días.

Nuestra generación está cansada de guerras y pleitos, de insultos y violencia. Queremos la paz para nosotros y nuestros hijos e hijas.

søndag 28. september 2008

Politisk polarisering, vald og vaklande demokrati

Politisk vald i Leon

Bilete til høgre viser FSLN sin borgermeisterkandidat i Leon Manuel Calderon i kamp mot opposisjonen 20 sept. 2008

Nicaragua opplever i desse dagar auka politisk polarisering og som ein konsekvens av det, auka vald. Dette merka vi mellom anna i Leon 20.september då ein opposisjonsmarsj vart kansellert etter angrep frå sandinistane. Personar frå MRS, ALN og andre i opposisjon til den sittande sandinistregjeringa, vart forhindra i å gjennomføre ein fredeleg marsj. Sandinistaktivistar blokkerte hovudvegane inn til Leon slik at bussar med demonstrantar vart hindra i komme fram til sentrum. Sandinistar gjekk i tillegg til angrep på demonstrantane. I konfrontasjonen vart fire personar hardt såra, og mange fleire mindre skada.

Representant i nasjonalforsamlinga Luis Callejas (for partiet ALN) fortalte til avisa La Prensa at medlemmar av sandinistgruppa øydela vindskjermane på bilen hans, stoppa bussar med barrikadar av brennande bildekk, og trua folk med macheter. På universitetsområdet til det katolske og autonome universitetet i Leon sette sandinistar fyr på bilen til leiaren for MRS, Enrique Saenz og kasta olje på ALN og MRS politikarar. Saenz skulda FSLN sin borgarmeisterkandidat i Leon, Manuel Calderon for å ha sett fyr på bilen akkompagnert av eit nettverk av steinkastande mobb.

Tidlegare FSLN-soldat Benito Quiroz, som kjempa for sandinistane i kampen mot Somoza-diktaturet, uttalte til La Primerisima Radio at Sandinistane ikkje kan tillate grupper som vil «selge landet» å demonstrere i Leon sine gater. Quiroz sa vidare at «vi angriper med rett; det er vår plikt, dei kan ikkje ta i få oss revolusjonen så lett. Leon er FSLN-terrirotium og det må vi forsvare»

Politifolk beskytta dei politiske leiarane fram til dei forlot Leon nokre timar etter den planlagte marsjen. Horacio Roca, underdirektør i politiet sa at dei skulle evaluere situasjonen i Leon. Edmundo Jarquin, tidlegare MRS presidentkanditat uttalte i avisa El nuevo diario at politistyrkane i Nicaragua har eit stort dilemma; dei prøver å beskytte rettane til politiske opposisjonsgrupper, men var samstundes motvillige til å hindre dei aggresive sandinistaktivistane på grunn av det tette samarbeidet mellom sandinistregjeringa og politiet.

Opposisjonsmarsjen var organisert av Den demokratiske koalisjon som inkluderer Movement for Nicaragua (grunnlagt av US International Republican Institute of the National Endowment for Democracy), United Citizenry for Democracy, the Civil Coordinator, the United Movement for Leon, the Pro- Vote Movement, og andre opposisjonsgrupper med ukjent opphav.

Nicaraguas senter for menneskerettar(CENIDH), fordømte dei valdelege handlingane i ei offentleg uttale: "It was publically demonstrated by their own declarations that the aggressors in the
occurrences in Leon were sympathizers of the FSLN and members of the Councils of Citizen Power (CPC), groups created by President Ortega and First Lady Rosario Murillo." CENIDH ba også om at president Ortega stiller krav om at hans tilhengarar garanterer for fri tilgang til politiske rettar for sine politiske motstandarar, og at presidenten må sende ut tydelege signal til nasjonalt politi om å forhindre vald i samband med politiske demonstrasjonar.

Vidare sender CENIDH og Nicaragua Network no meldingar til USA om å stoppe finansiering av opposisjonsparti i Nicaragua, noko som berre stimulerer vidare politisk polarisering og korrupsjon i det politiske landsskapet i Nicaragua.

Angrepa på demonstrantane i Leon viser at makta til det sivile samfunnet enno er skjør og at retten til å uttale sine politiske meiningar er trua i Nicaragua.

Abort og kvinnerettar. Like forstyrrande for demokratibygging i Nicaragua er Ortega-regjeringa sine forsøk på å stoppe kampanjar for å gjere om lova som forhindrer muligheten til såkalla terapautisk abort (rett til abort dersom mors liv står i fare, eller ved andre spesielt delikate graviditetar).

Foreninga for seksuelt misbrukte ba for litt sidan regjeringa om å stoppe sine stadige angrep mot NGO'ar i Nicaragua som jobber for å forsvare kvinners rettar. Uttalelsen understreka at regjeringa har gått offentleg ut og gjort NGO'ar til kriminelle, siste ved at regjeringsminister Ana Isabel Morales gjekk ut direkte på nasjonalt TV (kanal 4) og anklaga MAM ( Autonomous Women's Movemen ) for å ha fornærma nasjonal lov fordi dei har dreve med proabort kampanjar, og for å ha motteke pengar frå ukjente kjelder. Morales sa mellom anna "These campaigns try to decriminalize abortion. It's big business. This is an illegal campaign because it is promoting something that the Penal Code says is a crime and they are engaging in conspiracy to commit a crime; these are crimes against life, against the children who would be born." (BBC world)

På kanal 4 figurerte også presten Bismark Carballo som saman med Morales fordømte alle NGO'ar i Nicaragua som gjennom utanlandsk pengestøtte kjempa for terapautisk abort. Carballo uttalte mellom anna dette: "The church has analyzed these NGOs and we have rejected them and thus have been the target of their campaign. Evidently this thing moves gradually; they hide behind therapeutic abortion but they have other objectives. It's not rare that later they promote homosexual unions." (BBC World)

Slike utspel frå dei to største maktinstitusjonane i Nicaragua; regjeringa og kyrkja, sender ut signal om at aktivitetar i det sivile samfunnet ikkje står fritt, og at aktørar i ulike NGO'ar og organisasjonar i stor grad er knebla så lenge dei ikkje føyer seg etter offentleg politisk og religiøs diskurs.

Dette viser også Ortega-regjeringa sin allianse med den konservative fløyen i den katolske kyrkja. Eit tohoda monster som saman ser ut til å true rettane til kvinner, homofile, etniske minoritetar og andre marginaliserte grupper i samfunnet.

Carola syng i støtte til kvinners rettar og kvinners helse under ein demonstrasjon i Managua mai 2007

Puerto Cabezas (Bilwi)


Til trass for at hovudstanden i den enorme RAAN (North Atlantic Autonomous Region)-regionen på eit tidspunkt vart gjendøypt Bilwi, refererer dei fleste lokale til byen som Puerto Cabezas eller Puerto. Eller berre Port.

Denne isolerte, tropiske høgborga i Nicaragua sin nordaustlege ekstrem, vart opphavleg etablert av ein gjeng britiske piratar som la grunnlaget for sterk engelsk påverknad på språk og kultur i denne regionen. Sjølv etter at britane takka for seg i 1823 holdt engelskspråklege bedrifter som United Fruit Company eit jerngrep om RAAN og gjorde federal innflytelse minimal. Framleis held folk her på det engelske språket i tillegg til minoritetsspråk som miskito, mayagna, kreol, miskito og spansk og gjer meir business med USA gjennom eksport av reker, hummar og furutømmer enn med andre regionar i Nicaragua. Til trass for at området sidan 1980-talet har fått meir merksemd frå sentrale myndigheiter i Managua, kjenner mange lite identitetsfellesskap med sine landsmenn i vest.

Framleis er her rikeleg med «piratar» som skaffar til livet brød gjennom narkotikatrafikk. Puerto er eit blitt eit viktig knutepunkt for kokainsmugling mellom Columbia og USA. Små pakkar med "white ladies" flyt opp på strendene, kasta over bord av ein nervøs kaptein. Slik er narkotikaindustrien her ikkje berre organisert, men også tilgjengeleg for den vanlege mann og kvinne som vandrer langs strendene og slumper til å finne det kvite gullet. Denne aktivitet gjer til at kriminalitet stadig vekk aukar og at ein blir fortalt at ein ikkje kan stole på nokon. Eg vart oppfordra til å holde nasa rein for kvitt støv, låse meg inn før kl 19, og ikkje opphalde meg på stranda aleine. Ein noko avgrensa rørslefridom med andre ord.

Men eg hadde det fint i Port, og ein av dei morosame tinga å gjere er å vandre langs den endelaust lange kaia (1 km). Denne vart bygd av engelskmenn tidleg på 1800-talet for å ta unna for eksport av kaffi og bananer. Den same kaia vart brukt i 1961 for å lette den mislukka US-leia invasjonen i Grisebukta på Cuba. Hit vart også utanlandske våpen levert, paradoksalt nok både til Sandino og Somoza.


I dag er det fiskarar som styrer showet her, og det er eit interessant skue når fiskarane legg til kai med dagen fangst. Fangsten inkluderer diverre alt for ofte utryddingstruga havskilpaddar som blir liggande forsvarlause på brygga, på ryggen, til nokon snittar dei opp, henter ut egga og tek biffen til middag. Fortvilte naturvernorganisasjonar og nokre einsame sjeler i statsadministrasjonen gjer tapre forsøk på å stogge fangsten. Det er likevel ikkje lett i eit miljø der fokuset gjennom generasjonar har vore å livnære seg på det naturen gir, og der fattigdom ikkje etterlet tid til å reflektere omkring moralske dilemma med denne fangsten.

Puerto Cabezas har ikkje berre Nicaraguas lengste kai. Dei har også lande si lengste flystripe (etter Managua). Grunnen til dette var at Somoza støtta USA/CIA/eksilcubanarar sin invasjon på Cuba, og Nicaragua bygde difor opp denne lange stripa slik at amerikanske militærfly ikkje skulla ha problem med å lande og lette.

Det er fint å vandre omkring i Port på dagtid. Eg liker å sjå på dei fargerike husa (dei fleste bygd på stolpar), og høyre på at folk snakkar eit språk eg ikkje forstår. Å komme over på denne sida av Nicaragua er neste som å vere i eit anna land.

Samtidig er det litt trist å vandre rundt å sjå på alle dei skadane orkanar etterlet seg. No ber byen og landskapet omkring preg av at det berre er eit år sidan Felix jamna enkelte landsbyar med jorda, tok hustaka frå dei fleste og livet av over hundre menneske. Blikktak ligg framleis strødd på opne jorder, palmetrea manglar krone og svære tre er rotvelta. Det er noko vulgært over hovudlause organismar anten det er menneske eller planter. Dei kronelause palmane tek noko av vitaliteten i frå dette karibiske landskapet, og etterlett seg eit tomrom som dagleg minner folk på kva naturen kan gjere med livet her.


torsdag 25. september 2008

"Det er lettare å snakke med gud enn med regionale autoritetar"

Dette uttalte Kel Coleman til avisa El nuevo Diario i dag. Han representerer Mayagna-folket og ynskjer snakke med president Daniel Ortega direkte. Han er oppgitt over regionale myndigheter som ikkje tek grep for å gje dei landrettane dei har krav på i regnskogen i Bosawas. Mangelen på tydelege oppmerka område for eigedom fører til blodige konfrontasjonar, nokre med fatale utfall, mellom nybyggarar og urbefolkning som hevder rett på landet. Myndighetene i området har erklært seg inkompetente til å løyse konflikten. Lenge før lova om autonomi for regionen har jorda tilhørt mayagna-folket gjennom generasjonar. No ser det ut som dei tusener av nybyggarar som har slått seg ned i Bosawas er eigarane av jorda, medan Mayagna-gjengen er nybyggjarar.

Det er no ni comunidades indigenas som krev merking av land i Bosawas og generelt i RAAN (Region Autonoma del Atlantico Norte). Til trass for at det har vore myndigheter i området for å starte merkinga fleire gonger dei siste åra har ikkje noko skjedd enno.

Representantar for Mayagnafolket seier til avisa El nuevo Diario at dei har brukt alle moglege kanalar for å nå fram med sine krav, og for å vekke til handling. Men til og med Gud verkar meir tilgjengeleg enn regionale myndigheter her, som blir slukt av eit komplisert og tregt byråkrati som berre ber deg om å komme attende neste dag.

I morgon reiser eg til RAAN, nærmare bestemt til Bilwi (Puerto Cabezas) i Nicaraguas eksteme, tropiske, nordaustleg utpost.

Mayagnalandsby i Bosawas

mandag 15. september 2008

Ernesto Cardenal til Oslo



Ernesto Cardenal (f. 1925) er ein av Latin-Amerika sine store frigjeringsdiktarar. Som ung mann i Nicaragua kjempa han mot det strenge Somoza-diktaturet og kom i fengsel for dette. Etter ein periode i eksil i USA, kom Cardenal tilbake til heimlandet og sat som kulturminister i Sandinistregjeringa fram til 1987. På midten av 90-talet braut han med Sandinistane i protest mot det han meinte var i ferd med å bli eit autoritært regime.

Nyleg var Ernesto Cardenal på besøk i Paraguay i samband med innsettinga av den nye presidenten Fernando Lugo, tidlegare biskop i den katolske kyrkja. Under besøket i Paraguay uttalte Cardenal seg krast mot Daniel Ortega sitt korrupte og familiebaserte regime. Dette medførte at Daniel-lojalistane i Nicaragua sette i gang ei kampanje for å kneble Cardenal; ei av dei viktigaste opposisjonsrøystene i landet, mellom anna vart han trua med fengsling for landsforederi.

Daniel Ortega skulle med rett også vere til stades under presidentinnsetjinga, men avlyste besøket etter at ein sentral minister i Paraguay uttalte at ein ikkje burde invitere violadores – overgriparar.

Cardenal blanda tidleg sitt politiske engasjementet med jobben som prest, og vart sett på som ein revolusjonær innanfor kyrkja pga sine frigjeringsteologiske metodar. I nokre av dikta sine kritiserte han den imperialistiske påverknaden USA har hatt og framleis har i Mellom-Amerika, og han har tala høgt om naud og håp for dei undertrykte i Latin-Amerika. Korleis ser han på kontinentet i dag?

Dette og andre spørsmål vil komme opp når Cardenal 24.september møter Kjartan Fløgstad og journalist Sigrun Slapgard til samtaler på Litteraturhuset i Oslo.



tirsdag 2. september 2008

Kvinnelege guerillera og oppofrande mor


Ei ung mor og guerillera med rifla over skuldra ammar sitt barn ein gong på slutten av 1970-talet

I 1961 danna ein gjeng radikale universitetsstudentar FSLN (Frente Sandinisra de Liberacion Naciolnal), ei folkeleg motstandsrørsle som hadde eit felles mål om å styrte diktatoren Anastacio Somoza som hadde heldt jarngrep om Nicaragua i omkring tredve år. Dette var ein motstand som gjekk på tvers av sosial, etniske og økonomiske forskjellar i samfunnet. Bønder, arbeidarar, middelklassen, universitetsstudentar og born frå tradisjonelle elitefamiliar stod saman under felles fane.

I tillegg utvikla FSLN tidleg ein feministisk profil og oppfordra kvinner til å tre ut av etablerte roller knytta til heim og born, og inn i militære posisjonar. Fleire kvinner leia studentopprør og var også leiarar for eigne divisjonar innan sandinistrørsla. Blant dei mest kjende er Dora Maria Tallez, ein ung legestudent som i 1978 mellom anna var nestkommanderande under storminga av nasjonalpalasset i Managua; noko som førte til at fleire politiske fangar, blant dei Daniel Ortega, vart lauslatne. I dag er Dora Maria Tallez ein profilert politikar i Nicaragua men som ikkje lenger spelar på dei gamle sandinistane sitt lag. I juni 2008 gjennomførte ho ein sveltestreik i protest mot det ho meiner er eit diktatur leia av Daniel Ortega, henna tidlegare brother in arms.

Men bak ideen om kvinnefrigjering og likestilling låg framleis førestillinga om kvinna som mor, og henna rolle som rein og uskuldig. Det å bruke ei ung mor som propagandasymbol for revolusjonen var også eit strategisk verktøy for sandinistane på 70-talet. FSLN såg at mødrene spela ei viktig rolle i opprettinga av eitt nytt og meir rettferdig nicaraguansk samfunn. I tillegg til å vere guerilleras, vart dei også framstilt som oppofrande mødrer til krigens martyrar, og ikkje minst som framtidige mødrer til borgarane av det nye samfunnet. Nokre FSLN-medlemmer uttalte også at det var kvinna si plikt å produsere for den sandinistiske revolusjonen og lage barn som kunne byggje opp eit nytt og diktaturfritt samfunn.

Det er ikkje tilfeldig at det er ”mødrer” og ikkje” kvinner” som er spesielle i denne samanheng. Kvinner som ikkje er mødrer er farlege individ som menn ikkje veit heilt korleis dei skal handtere. Ei kvinne som er mor er derimot kategorisert som heilag, rein og audmjuk. Til og med soldatar ville kvie seg for å skade mødrer som demonstrere mot eit maktapparat og sørgjer over sine avdøde eller forsvunne søner. På eit tidspunkt oppretta sandinistane noko dei kalla for ”Komiteen av helte-og martyrmødre” – Den største kvinneorganisasjonen i Nicaragua. Denne ligg under FSLN sin masseorganisasjon for kvinner; AMNLAE (Asociación de Mujeres Nicaragüenes Luisa Amanda Espinoza), og er difor kanskje ikkje eit direkte initiativ i frå kvinner sjølv, men ein politisk reiskap for FSLN blant anna som ein stad der sorg over tapte liv blir kanalisert. Slik var den sandinistiske kvinnekampen mangedelt; for fleire var den ein direkte kamp mot diktatur, for nokre var det ei flukt frå tradisjonelle kvinneroller og marginalisering, og for andre igjen ein påtvungen kamp for å fremme politiske krav. Kvinnene samla seg under ei kjennsle av felles liding under diktatoren Somoza, men også i eit protest mot sine hushald prega av machismo. Sjølv om revolusjonen ikkje lyfta kvinner ut av det tradisjonelle kjønnsrollemønsteret som Nicaragua enno erfarer, førte det utan tvil til at førestilling om kjønn vart sett under debatt og inn i eit nytt lys. I dag eksisterer revolusjonsrusen berre som statiske representasjonar på nedslitne murar og husveggar. Den gamle revolusjonshelten Daniel Ortega som ein gong sette kvinnerettar så høgt, er på ny president i landet men ser ut til å ha gløymt sin iver, og mange kvinner kjenner seg svikne. Dei ser ikkje lenger sporet av den sjølverklærte feministen Ortega, ein mann som i dag foretrekker å leiker med kyrkja sine vise menn framfor rebellar og oposisjonelle.

fredag 22. august 2008

Adam og Eva - nicaraguansk humor

Fire menn av ulike nasjonalitetar stod saman i eit galleri og skua på eit klassisk maleri av Adam og Eva. Mennene, ein nordamerikanar, ein franskmann, ein engelskmann og ein nicaraguanar, tok til å analysere dette store kunstverket og saman stilte dei ein del eksistensielle spørsmål: Kvar nøyaktig er Edens hage? Eller meir personleg, kva for nasjonalitet hadde Adam og Eva?

Nordamerikanaren sa:
Ho er høg og slank og han har ein atletisk kropp med definerte musklar. Dei må vere gringo.

Franskmannen reagerer umiddlebart:
Det trur eg ikkje. Erotikken som kjem fram i det kroppslege uttrykket til desse menneska viser at freistinga snart vil vere eit faktum. Ho er så feminin, og han så maskulin. Dei må vere franske.

Engelskmannen rista på hovudet og var tydeleg usamd:
Eg ber om at de tenkjer annleis. Legg merk til dei rolege andleta, den gjennomtenkte posituren og den edruelege gestikuleringa. Dei kan kun vere engelske.

Etter ei kort betenkningstid erklærer nicaraguanaren:
Sjå nærare på dei, Adam og Eva har ikkje på seg klede, dei har ikkje sko og ikkje ein gong eit hus. Dei har absolutt ingenting og idiotane trur likevel at dei er i paradis. Dei er utan tvil nicaraguanarar!

Merknad:
Nicaraguansk humor er vanlegvis sjølvironisk og stundom sjølvnedsettande. Vitsen over viser ein nicaraguanar sitt kritiske blikk på seg sjølv og verda. Medan dei andre tre ser det vakre i menneskeheten og trekk fram dei ypparste kvalitetane ved sine landsmenn gjennom Adam og Eva, ser nicaraguanaren heller muligheten til å elske livet til trass for dei mørke sidene ved det.
Det er dette kritiske blikket som kanskje gjer Nicaragua til eit av dei minst nasjonalistiske landa i verda då denne evna også gjeld i livet generelt, ikkje minst i krasse kritikkar av politisk liv gjennom satire og ironi.

mandag 4. august 2008

Opp alle fattige i verda!


Dette er eit av slagorda som pynter vegstrekker mellom ulike byar i Nicaragua. Godorda vert akkopagnert av Daniel Ortege sitt smilande ansikt og ei slagkraftige hand. Når vi susar frå Leon til Managua vert vi møtt med desse plakatane som borer seg inn i minna våre og får oss til å tenke at Daniel må vere ein kjekke kar. Men når vi er framme i Managua og har talt til 35 plakatar med same ansikt og same bodskap, forstår vi at populismens lunefulle ansikt har blunka til oss gjentekne gonger på vegen.

I tillegg går det rykte om at det er Rosario Murillo (presidentens fru) som står bak produksjonen av plakatane, og at midlane til trykking er henta frå den slunkne statskassa. Ein ting er at ein køyrer opp valpropaganda i framkant av eit val, og undervegs i ein valkampanje , men gjennom heile presidentperioden? Noko er rivruskande gale, og det er lett å tenke at pengane som vert brukt på desse rosaraude plakatane gjerne burde vore kanalisert på heilt anna vis - som for eksempel nettopp løfte all fattige opp og ut av fattigdom.

For dei som les spansk tek denne artikkelen frå El Nuevo Diario opp noko av det same tema :
http://www.elnuevodiario.com.ni/opinion/20342

søndag 25. mai 2008

Mors rett til liv

Dagsrevyreporter Ragnhild Eikenes kom til Leon for å gjere sak på lova som forbyr kvinner retten til terapautisk abort. Ein rystande, men viktig kommentar:
http://www1.nrk.no/nett-tv/nyheter/spill/verdi/57848

torsdag 1. mai 2008

Nicaragua en mi corazon

Her er det berre å synge med:

Dale una luz

En un lugar llora el cielo de ternura
En un lugar todo el verde esta de fiesta
en altamar no muy lejos de Corn Island y el Bluff
Un hombre niño pesca un saco en el mar

En un lugar quema el cielo las estrellas
en un lugar que me vio jugar de niño
tuve amistad un amigo que no jugará más pero,
la calle, hoy se llama como él.

En un lugar llueve tanto que se apaga el sol
y el lodazal besa siempre tus rodillas
un viejo esta aprendiendo sus primeras letras
no tiene anteojos pero sabrá leer.

En un lugar donde el agua es a volcanes
y el tiburón hizo nido en agua dulce
el huracán pone un bosque en reverencia mortal
tiembla la tierra, tiembla el mar de este lugar.

Dale una luz a la gente que ha buscado
su libertad contra el cielo y contra humanos
dale una luz a este pueblo que ama tanto vivir en Nicaragua...

mandag 14. april 2008

Isla de Ometepe og Vulcan Concepcion

Den vulkanske øya Ometepe i Nicaraguasjøen er landet sin stolte kandidat til verda sine sju nye naturlege underverk (Stem her: http://www.new7wonders.com/nature/en/nominees/northamerica/c/OmetepeIsland/), og er verda si største øy i ferskvatn. Øya er forma av to vulkanar; ein høg og ein litt lågare, og med ei smal og flat landtunge som knyt dei to majestetane saman.
Nicaraguasjøen er enorm og frå stranda Santo Domingo på austsida av øya, i botn av dei to vulkanane, lurer storleiken deg til å tenke at du er ved eit stort hav. Synet av dei to vulkanane frå sjøen er imponerande og ei oppleving i seg sjølv, men for verkeleg å få Ometepe under huda må ein dra seg sjølv opp på ein av dei to toppane, eller begge. Maderas, den minste, er dampande varm og irrgrøn, Concepcion, den høgste er stupbratt og nesten litt truande. Vårt val fall på Concepcion; marsipansjokoladen i konfektøskja Nicaragua:

“Fucking hard, but outstandingly beautiful”, var den lokale guiden si skildring av El Concepcion då eg spurte han ut om vulkanen kvelden før. Concepcion er Nicaragua sin nest høgste vulkan, og er nesten like vakker som Momotombo. Vi starta turen kl fem om morgonen i herleg overskya ver. I tillegg låg skyene langt nedover fjellsida slik at då vi kom litt opp i høgda og det begynte å bli tung og varmt, fekk vi gleda av den kalde og fuktige lufta som skyene laga. Håpet var at skyene ville forsvinne etterkvart som vi nærma oss toppen, slik at vi kunne nyte utsikta over krateret, øya og innsjøen. Etter tre timar nærma vi oss toppen, men det var enno ikkje teikn til at skyene ville forsvinne og vi såg ikkje så mykje meir enn dei enorme begoniaplantene som omringa stien vi gjekk på. Guiden meinte at det luraste vi kunne gjere var å sette oss ned i buskene, verne oss mot vind og kulde der, og vente på at det letta. På toppen ville det vere for kaldt å sitte. Vi gjorde som hans sa og vart liggande i ei seng av begonia i over ein time. Då det framleis ikkje hadde letta og kulda hadde teke bustad i meg fullstendig, bestemte vi oss for å gå mot toppen. Krateret var ikkje meir enn 20 minutt unna, og viste seg å vere eit eventyrlandskap. Overveldande og skremmande på same tid; krateret av Concepcion var som ei heksegryte som bobla og buldra, fylt av svovel som såg ut som snø. og andre stoff som gav fargar av grønt, gult, svart, raudt…Rundt oss var det framleis ein vegg av kvite skyer, og då dette biletet vart teke visste eg enno ikkje at den etterlengta utsikta var i ferd med å komme til syne:

Då Maderas, den andre vulkanen på øya, kom til syne i det fjerne, forstod vi verkeleg kvifor Ometepe er ein verdig kandidat dei sju nye naturlege underverka i verda


tirsdag 8. april 2008

Nicaragua, jomfrua, abort og kontroll over kvinnekroppen


Foto: Lene Rødsand
I over hundre år hadde kvinner i Nicaragua rett på såkalla terapeutisk abort; det vil sei rett til å fjerne fosteret dersom kvinna vart utsatt for valdtekt, dersom ho var svært ung eller om det skulle vere fare for mors liv. I 2006 vart denne abortlova kasta i bosset og brent opp av ein gjeng politikarar som valte å konsulterer konservative biskopar i den katolske kyrkja heller enn folk med medisinsk ekspertise. Lova vart vedteken i regjeringa som sat før Daniel Ortega, men Daniel sjølv synst lova var fin og ratifiserte den då han kom til makta. No er abort ulovleg i Nicaragua. Punktum.

Dette har skapt frustrasjonar i store delar av det nicaraguanske folket, men blod og tårer har så langt ikkje fått politikarar til å skifte meining. Samstundes er folket splitta i den forstand at mange meiner at den nye lova er god, og at berre Gud har rett til å avgjere om eit liv skal leve i mors liv eller ei, eller for den saks skuld om ei mor skal overleve eit svangerskap.

Eg greier ikkje å la vere å tenke på at dette har noko med jomfrua å gjere, mora til Jesus.
Nicaragua sin forkjærleik for Jomfru Maria - la purisima, den ubesudla og reine, går langt tilbake i tid og er framleis sterk blant mange, spesielt kvinner. Kanskje er jomfrua viktigare her enn i noko anna land, og dyrkinga av ho er djup, spirituell og emosjonell. Ein av grunnane til dette kan også vere det mysteriet og dei legendene som omringar førestillingane om Jomfru Maria her i Nicaragua.

Mange tenkjer seg at Maria står som det absolutte symbol og ideal på det å vere mor, og også som symbol på heile og reine kvinner. I yttarste forstand er dette knytt til kvinner sin seksualmoralske karakter, og idealet om å vere jomfru inntil ekteskapet vert inngått. Feiring av kvinnekroppen sitt heile og det at den er ikkje-penetrert før ekteskapet, kjem til uttrykk nettopp gjennom dyrking av ulike mariahelgenar. Familiar reagerer ulikt på graviditet utanfor ekteskap, men i nokre ekstreme tilfeller der barnefaren ikkje ynskjer å gifte seg med jenta, reagerer henna familie med å sende henne vekk under graviditeten for så å invitere henne heim igjen når barnet er født. Fødselen blir sett på som ein reinsingsprosess og morskap blir jenta si velsigning og forlating. Mens ein før var hore og hadde ein "broten" kropp, er ein no blitt mor, klok og absolutt rein. Slik er krafta i morsrolla for enkelte svært viktig og representerer trøst, tilflukt og omsorg. Det reine er ei ære og ein moralsk kapital som kvinnene oppnår gjennom det å bli mor.

Mange moderne nicaraguanske kvinne ville sjølvsagt le seg i hjel av denne gammalmodige måten å forstå kvinner på, men innanfor kyrkja som framleis har mykje makt, og i miljø der fatalisme (trua på at Gud styrer lagnaden) står sterk, er dette ikkje så langt i frå realiteten.

Det er kanskje søkt å knyte den nye abortlova opp til førestillingar om Jomfru Maria, men i jakta på andre gode forklaringar på at loven i det heile teke fekk gjennomslag, ser det ut som vi må vegen om religion for å forstå. I tillegg kan ein jo også tenkje seg at det var reint valflesk for Daniel og co, men så er jo heller ikkje vegen mellom kyrkje og stat så lang lenger heller. Daniel har bytta ut den «lille raude» med den «det nye og det gamle», og kyssar rumpa til alt som kan krype og gå av prestar.


Kardenal Obando y Bravo er ven med Daniel "besaculo"Ortega

Les meir om abortlova i Nicaragua her:

http://www.nytid.no/index.php?sk=&id=4469



mandag 7. april 2008

Cosigüina

Dersom du køyrer langs den nordvestlege kystlinja av Nicaragua er naturreservatet Cosiguina den perfekte enden av vegen. Eg fekk aldri auge på vulkanen som vi skulle gå på dagen etter, før guiden min peika den ut for meg. For meg såg den berre ut som ein lang åsformasjon, men Rigo forklarte at det var det som var igjen av Mellom-Amerika sin ein gong høgste vulkan. Cosigüina eksploderte i 1835 og sendte oske heile vegen til Mexico i nord og Colombia i sør. Det er det året som guiden si bestemor alltid kalla ”the year of the smoke”

Vi hadde ein romantisk ide om å overnatte på Hotell Hacienda Cosigüina, ein gamal storgard i spanskkolonial stil. Til vår overrasking og skuffing var garden stengt, og det einaste teiknet til liv var ein lite boa som låg oppkveila på den forlatne terrassen.

Dette førte til at vi enda opp med å overnatte i Potosi som, til tross for ei natt med lite søvn, gav oss gleda av å møte vår lokale guide Tomas, og andre menneske i denne avkroken av verda; den mest nordvestliggande staden i Nicaragua

Eg vakna kl tre neste morgon av eit orkester av kåte grisar og døgnville hanar. I vissa om at eg skulle starte vulkanturen tre timar seinare, prøvde eg desperat å få sove igjen. I svevande augeblink mellom sovande og vaken tilstand, drøymde eg at guiden min neste dag ikkje ville klatre opp vulkanen, men heller køyre meg i bil til motsatt side av fjellet der eg frå ein høgtliggande bilveg kunne sjå krateret av Cosigüina.

Då klokka ringte nokre timar seinare var guiden heldigvis klar til kamp og vi starta turen etter ein feit frukost på den nyopna comedoren: Las brisas del gulfo

Etter å ha køyrt i ein halv time gjennom jordbruksområder forlot vi land cruiseren på garden til ein venleg, fattige familie med minst ti ungar. Derifrå vandra vi i to timar gjennom tørr tropisk skog. Turen opp til krateret av Cosigüina (som ligg på ca 800m), var ein daff søndagstur på fine stiar i eit litt uinspirerande terreng


Nett då eg begynte å tenke at dette var i ferd med å bli kjedelig, nådde vi i toppen. Der opp fekk eg ei naturoppleving som kanskje er det beste eg har hatt i Nicaragua. Vulkanen som utanpå såg ut til å berre vere ei skogkledd åsside, viste seg å bære på eit nesten perfekt sirkelforma krater med ein irrgrøn kratersjø i botn. Ein kan miste pusten av mindre.

tirsdag 1. april 2008

Corn(y) Island


Big og Little Corn, den store og lille maisøya, ligg rett aust for Bluefield og i det karibiske hav. Som to harmoniske brør ligg dei to øyane og kjæler kvarandre i søvn i brisen frå den varme karibiske vinden. Likens vart tre vestlendingar byssa i dvale frå den same brisen og fann ro i regnbogefarga hengekøyer. Vatnet er krystallklartturkis, og berre latskap gjer til at vi vel hengekøya framfor vatnet. Corn Island er ein klassisk karibisk draum. Det er eit under at ikkje fleire tyrste turistar finn vegen hit, men slikt forundrar jo alle stader i Nicaragua meg. For vi er framleis i Nicaragua til trass for at ingen heilt kan tru det, ein times flytur frå støvete og litt ugjestmilde Managua. Brått er det slutt på katolske kyrkjer, det spanske språket og marengue. Her er det heller morovia-kyrkjer, broken english og reggae. Det lukter ginger og lime, og alt er laga av og på kokosmelk.

På Nicaraguas sin austkyst, den som vender mot Karibia, og på øyene utanfor, har det budd folk lenge. Dei fleste har ei eller anna form for urbefolkningsbakgrunn, eller i det minste ein anna bakgrunn enn den ordinere latino. Her finn vi snararar garifuna, miskito, rama, suma og kreolar som snakkar sine respektive og rare språk. Gjennom historia har disse menneska i stor grad levd adskilte frå Nicaragua sitt sentrum, og frå det spansk-katolske livet på Stillehavskysten. Mange meiner at dei framleis er for ein periferi å rekne, og i Leon seier folk at dei representerer algo differente – noko anna. Nokre går langt og seier at dette er eit mørkt område, der svart magi for råde som den vil, der menneska er farleg og umulege å forstå seg på. Eg vil ikkje trekke det så langt, men heller sei at menneska her er tjukke, blide og høge på livet. Sånn ved fyrste augekast i alle fall.

Då eg var i Bluefields, ein av dei største byane på austkysten i haust, huskar eg å tenke at dette er corny. Ein mix av folk og fe som på ingen måte kunne seiast å ha spesielt mykje til felles med det samfunnet eg er vand med i Leon, men likefult nicaraguansk i geografisk forstand. På same vis er Corn Island supercorny, og herleg annleis.



lørdag 22. mars 2008

San Cristobal - endå ei vulkanoppleving


San Cristobal er Nicaragua sin høgste vulkan på 1775 m. Ikkje akkurat ei avskrekkande høgd, men det var bratt og fælt med rullande steinar og skarpe kaktusar. Uansett fint å vere på tur med Ragnhild, Magnvard og andre vener frå hist og her. God langfredag.

mandag 17. mars 2008

Samana Santa - Heilag veke

Det er påske i Leon. Det er det vel heime også. På spansk er påske samana santa, altså heilage veke. Det heilage vert representert gjennom sorgtunge prosesjonar der menneske lid seg gjennom gatene, nokre på kne, andre med blytunge maria-og kristusstatuar på akslane. Kyrkjeklokkene ringer heile natta på dommedagliknande vis og det er vanskeleg å sove. Men ein skal jo lide i den heilage veka, kjenne på kroppen det Jesus og hans næraste måtte gjennomgå for ei æve sidan.

Samstundes står det heilage i skarp kontrast til det profane, eller det ikkje-religiøse. Berre nokre kilometer unna prosesjonane, på stillehavsstranda Las Piñitas sprett folk ølkorkar, og kastar kleda. Dei festar, drikk, druknar og slost. For i den heilage veka står Nicaragua på hovudet. Byane vert tømde for folk som fyller pick-upen med stolar, bord, madrasser og mat, og invaderer dei elles så deilige og aude strendene. Snart vert dei fulle av søppel, ungeskrik og kvinneskrål, fyllikar og bråkete firehjulingar. Når nordmenn drikk alkohol trur vi at vi kan danse og synge, men når nicaraguanarar drikk alkohol trur dei at dei kan symje. Dette kan sjølvsagt få katastrofale følgjer og det druknar dobbelt så mange menneske i påska som elles i året.

Omar Cabezas, ein av dei litterære heltane i Nicaragua, har skildra påskeveka i Leon slik (fritt omsett frå spansk):

"I den heilage veka er Leon ein spøkelsesby. Dagane er varme, ekstremt varme. Fortauet er varmt, støvet er varmt, bilseta er varme, benkane i parken er varme, til og meg vatnet i springen er varmt. Alt i denne byen er varmt i den heilage veka. Berre fatt at Leon er varm i den heilage veka. Merk deg at det er så varmt at det nesten ikkje er bilar i gatene. Det er så varmt at det heller ikkje er menneske i gatene for alle har reist ut til sjøen. Med alle meiner eg la burguesia; dei rike som bur i sentrum av Leon. Berre hundane spring gjennom gatene med glasaktige auge og skum i kjeften, dei snur seg verken til høgre eller venstre for til sides er det endå varmare. Dei følgjer etter dei få skuggane som finst i gata, men til og med skuggen er varm. Alt er stengt, frå butikkar til hus. Slik er den heilage veka Leon. "
- Omar Cabezas, La Montaña es algo mas que una inmensa estepa verde

Eg sit heime og sveittar og kjenner at Omar Cabezas har rett, sjølv om skildringa hans er frå 1960-talet ein gong. Det er forferdeleg varmt. Berre eg rører meg ein millimeter rett sveitten, spesielt frå knehasane og frå halsen. Magnvard har gjort som dei rike og dratt ut til stranda og sit nok med ei kald pils i handa og synst det står til. Eg ventar på Ragnhild som skal komme til Managua i kveld. Der er det, om mulig, endå varmare og endå meir støv.

tirsdag 11. mars 2008

Daniel Ortega - nuestro presidente!

På 1980-talet var Daniel Ortega sentral i den sandinistiske revolusjonen og representerte frigjering og håp for eit folk som i 36 år hadde vore styrt av Somozafamilien. Gata sitt parlament kasta tyrannen, og Daniel Ortega kunne som leiar av den nye regjering sole seg i glansen av internasjonal applaus, for ei stutt tid. Revolusjonen fekk tverrpolitisk støtte verda over, spesielt frå dei "venstrehendte". Men då Daniel tapte presidentvalet i i 1990 var det nærmast som ei symbolsk avslutning på 70- og 80-talet sin romanse mellom venstresider i Europa og radikale heltefigurar i Latin-Amerika. Etter tre tapte valkampar lukkast han igjen i 2006 og tok over som president i 2007, men no med eit tydeleg mindre potensial som helt. Han har skifta ut den militære drakta med kvit skjorte (av og til rosa), han gjer stadige tilnærmingar til næringslivet, seier ja takk til frihandelsavtalar med USA og andre tigrar, og ber til Gud heller enn til Marx. Likevel har han etter valkampen hold flammande talar i FN om USA sin vedvarande imperialisme, og han hyller Fidel/Raul og Chavez på revolusjonsglødande vis. Nyleg følgde han Chavez sine oppmodingar om å bryte diplomatiske band med Columbia etter at den colombianske hæren gjekk over på ecuadoriansk jord for å utslette sentrale medlemmer i geriljaorganisasjonen FARC. Det heile vart patetisk då Ecuador, Venezuela og Columbia tok kvarandre i hendene dagen etter og avblåste den diplomatiske krisa. Difor har Daniel etter kvar fått eit litt uheldig stempel som lillebror, lommerusk og nikkedokke i møte med dei eldre ungane i leikegrinda, og avisene her i Nicaragua er fulle av flaut Daniel-stoff. Slik har Daniel gått i frå høg popularitet til avgrunnsdjup forakt i løpet av imponerande kort tid, og det gjenstår enno å forstå om det er retorikken eller politikken hans som ligg lengst til venstre. Nicaragua sørger no over at Daniel nærmast har blitt ein parodi som denne:

onsdag 5. mars 2008

Silvio Rodriguez

Kem e det?? Ein bonde frå Instedalen?? Då Silvio kom på scena i Managua på søndag vart eg rysta over kor gammal han var blitt. Eg viste det jo eigentleg, men det er vel slik med idol at dei er udødelege og uforanderlege. I mitt hovud er Silvio ein tynn, flott mann i trettiåra med slengbukse og halvlangt hår. I den verkelege verda har han blitt 69, litt småtjukk og fører ein besynderleg klesstil som minner meg litt om den til bøndene heime på bygda; cap, briller som gjev gjenskinn, og alt for store dongeribukser.


Men stemma var den same. Vakker og inderleg. Silvio Rodriguez er utan tvil både hjarte og hjernen bak den musikalske rørsla "nueva trova", og mange menneske i Latin Amerika kjenner seg enno igjen i hans tekstar og poesi. I tillegg song han alle songane eg hadde håpa at han ville synge, med unntak av ein: Cancion Urgente para Nicaragua (Ein song i all hast til Nicaragua). Denne songen skreiv cubanske Silvio ein gong på 80-talet. Låta vart skrive som ei gåve til det nicaraguanske folket som den gong lei store tap i borgarkrigen mellom Contras-styrkane og regjeringshæren til sandinistane. I tillegg var songen skrive i sympati til eit folk som hadde vore gjennom ein revolusjon som kunne minne om den cubanske.

Denne songen venta alle på under konserten. Då Silvio gjekk av scena og seinare vart klappa tilbake for å gjere ekstranummer, ville dette ha vore ein sjølvskriven låt. Men han song den ikkje. Han song tre andre songar og gjekk av scena. Folk begynte å bli urolege og ropte otra, otra, urgente, urgente for å få mannen tilbake på scena. Han kom. Eg begynte å tenke at dette var jammen ein skitten strategi for å bli klappa tilbake for tredje gong, men at han no i alle fall ville gjere ein uforgløymeleg gran final med å synge cancion urgente para Nicaragua. Men nei. Ikkje denne gongen heller. Han mumla noko om at verda og røynda har endra seg, og det er ein song som han, minst av alle, har høve til å synge.

Vi vart litt fjetra. Kvifor ville han ikkje framføre denne visa? Er han lei seg for at Fidel har gjeve frå seg makta, eller er han forbanna for at det var broren til Fidel som skruppellaust overtok makta? Eller kanskje han er misfornøgd med måten Daniel Ortega styrer Nicaragua på, og slik ikkje ville synge ein song som var skrive i ei tid då Daniel styrte landet på andre premissar? Kven kveit. Folk vart uansett ekstremt fornærma og enda med å bue og ule. Eg kan tenke meg at mange i det nicaraguanske publikum sat igjen med ei kjensle av at dei har fått ei gåve som no vart teke i frå dei.

For meg var det uansett ei historisk oppleving. Takk Silvio.


tirsdag 4. mars 2008

Momotombo - ei vulkanoppleving


Det er sjeldan eg har følt meg meir klønete på fjelltur. Då vi nærma oss toppen på fine Momotombo (den største av dei to på bilete) var det berre så vidt det gjekk an å halde seg på føtene. Vinden tok tak i oss og rista vettet ut av meg og alle andre. Steinane rulla og landskapet var i konstant bevegelse. Til tross for at vulkanen var bratt var utfordringa meir mental enn fysisk. Ikkje det at eg var så himla redd, men det tar på å skulle klamre seg til rullande steinar i ei evighet samstundes som det er ein fordel å bevege seg oppover fjellsida. I tillegg drog vinden med seg ørsmå sandpartiklar som kleba seg til hud og hår, tetta øyregangar og tårekanalar. Hundre meter frå toppen måtte vi difor gje tapt for naturkreftene og snu. Det var trist. Eg har ei litt barnsleg holdning til fjell og synst liksom ikkje eg har vore på tur utan å ha kome på toppen...

Momotombo er uansett ein utruleg vakker vulkan, forma nesten som eit perfekt triangel, og med ei fantastisk utsikt over det måneliknande landskapet mellom Leon og Managua. Den er berre den femte høgste i Nicaragua, men eg trur det er den finaste

Det var dessutan utruleg fint å campe i botnen av vulkanen kvelden før, sjå på stjernorna og pugge Silvio Rodriguez-tekstar til konserten dagen etter. Litt bileter frå ein fantastisk tur saman med Flavio, Rigo, Tiril, Simen og Borgny:


Ein av guidane skildra Momotobo slik:

Volcano Momotombo is my favourite volcano. I don't know if it is because I like the ever changing colours of its perfect cone, the physically and mentally challenging hike, or simply because it brings me memories from my childhood. My love and passion for the Nicaraguan outdoors and my life as guide in the Maribios volcanic range began when my brother and I hiked Momotombo with our father at the ages of 9 and 12.

Camping in «el plano de los coyotes», in the bottom of the volcano, is an long-lasting experience and gives you the opportunity to see a close-up of the volcano both at sun-set and sun-rise. If you are lucky you can listen to the coyotes hauling from a distant, ant eaters coming near your tent, find a scorpion inside your shoe or touch the tail of a rattle snake.

If nothing of this occurs though, you are guaranteed a night below a star sprinkled sky, and once a month a full moon appearing behind the majestic volcano

From the summit you'll admire the complete volcanic range which includes El Chonco in the far distant (looking north) and El Hojo in the proximity of Momotombo. The view also includes San Cristobal, the tallest volcano in Nicaragua, Telika with its huge crater and Cerro Negro, the youngest of the volcanoes only 185 years old.


Alle foto: Borgny Marianne Knudsen


Ruben Darío, Nicaragua sin store nasjonaldiktar skildra Momotombo slik ein gong på 1800 - talet:

¡Oh Momotombo ronco y sonoro! Te amo
Por que a tu evocación vienen a mi otra vez,
Obedeciendo a un íntimo reclamo,Perfumes de mi infancia, brisas de mi niñez